Vel fremme og Bårds gastronomiske fornemmelser

Først får vi vel si at vi kom vel frem til Ariccio der vi skal være fra onsdag til onsdag. Reisen gikk knirkefritt - vi talte elever både her og der og kom stadig vekk til tallet 32, mens Bård tok bilder av elver og fjell i fugleperspektiv. Ingen mistet bagasjen, og det var ikke bare Kristian som var lettet da han endelig skuet sin sorte koffert på bagasjebåndet.


Etter som vi nærmet oss bestemmelsesstedet der elevene skulle møte italienerne de skulle bo hos, ble stemningen mer og mer ladet. Hvis man kunne ha samlet opp den nervøse energien som la seg som et tykt teppe over bussen da vi kunne speide en gruppe med småtrippende italienske ungdommer rundt en sving, hadde jeg sluppet å lade opp laptopen min mer på denne turen...

Rett før vi møter italienerne

Noen ble venner fort

Ankomst var midt mellom måltider for italienerne, så nesten alt av butikker og restauranter var stengt. Men vi lærerne fant et lite pizzeria og Bård fortalte om sin matfilosofi: Hver bit må være så god som mulig. Man skal ikke lide seg gjennom salat og spare det beste til slutt. Minutter etterpå, på sin kulinariske vandring fra venstre mot høyre i de utstilte pizzaene, var tonen en annen: Han hadde fått et stykke med ansjos, et fremmedlegeme på en ellers god matbit.


Vi hopper noen timer frem, til en bedre middag hjemme hos vår lærer-vert. Der får vi servert en deilig salat. Jeg var litt misunnelig på Bård, for i hans porsjon var det en håndfull biter som så ut som sopp, mens jeg bare fikk grøntfor i min. Gjett hva det var! Ansjos igjen til Bård... "Det som lever i havet, bør forbli i havet," mener nok han, nå enda mer enn før.