Det første man tenker når man hører ordet Afrika er U-land, fattigdom og jordhytter, men er dette hele Afrika? Er dette alt det dreier seg om? Definitivt ikke.

Jeg har bare vært i "Turistafrika" og det mest genuine Afrika jeg kom i nærheten av, var det som var i taxiavstand fra hotellet vårt. Derfor var forventningene og sommerfuglene store da jeg ble valgt som representant fra Stabekk, for å besøke skolen vi har bygd i Zambia. Jeg visste ikke hva jeg skulle forberede meg på, heller ikke hva slags inntrykk jeg kom til å få. Nå som turen er vel overstått, ser jeg at jeg forventet og forberedte meg på verre intrykk enn det som egentlig var.  

Førsteintrykket mitt av Zambia var "Er dette Afrika - det er jo rolig her?" Jeg har vært i Egypt, Marokko og Tyrkia før - dette er hva jeg kategoriserer som "Turistafrika", og i motsetning til disse landene, som er bortimot ødelagt av millionvis av turister, er Zambia rolig. Det er ikke folk som skriker og roper og skal ha deg med inn i butikken hele tiden. De fleste Zambiere er rolige og lavmælte og usedvanlig hyggelig folk, men som jeg fikk erfare, har Zambiere også en sarkastisk og ironisk sans for humor - just my style!

Første dagen i Zambia var hektisk, vi landet kl 06.00 om morgenen og ble møtt av Oddbjørn Flem, leder for Kirkens Nødhjelp i landet, deretter kjørt til lodgen for litt avslapning, før vi ble kjørt til Kirkens Nødhjelps lokaler for infomøte - spennende! Så bar det videre til Lazarus Community School, der vi intervjuet noen barn og tok masse bilder. For meg var dette en av de sterkeste opplevelsene på turen, disse barna kunne ha vært skeptiske og usikre - og noen var naturligvis det - men de fleste var interesserte i oss og stilte oss en million forskjellige spørsmål.

Det første møtet jeg hadde med et av barna der var med en 15 år gammel usedvanlig oppegående jente, hun drømte om å bli lege for å kunne gjøre noe med HIV/AIDS situasjonen i landet - som dere ser på filmen var det sterkt for meg å se jenter som til tross for omstendighetene har lyst å gjøre en forskjell!

Dag nummer to var like hektisk. Før hanen galte bar det av sted til Lukulu - vestprovinsen i Zambia. Vi kjørte gjennom en nasjonalpark og så mange forskjellige dyr. Vel fremme i Lukulu besøkte vi to skoler betraktelig fattigere enn Lazarus, og vi ble møtt med sang og dans på den første skolen. Skolen blir drevet av et skikkelig kvinnfolk, hun får ikke betalt for jobben som så mange andre lærere i Zambia, men hun får mat av foreldrene til barna på skolen slik at hun kan overleve - beundringsverdig! Skolen var i enkel stand, men det som gjorde inntrykk på meg her var at selv om vi kom ca 1 time senere enn vi skulle, møtte hele lokalsamfunnet opp. Så selv om de verken har ressurser eller penger, stiller de opp for barna sine ved å være der og bidra med det de kan - noe Norge kan lære av! Skikkelig dugnadsånd.

Dag 3 ble uforglemmelig! Vi startet kl 5 om morgenen for å kjøre 18 timer i bil fra Lukulu til Livingstone- noe jeg ALDRI kommer til å glemme. Vi kjørte med en Zambisk kvinne som het Margaret - utrolig morsom og kunnskapsrik og 18 timer fløy forbi. Her fikk vi se det genuine Afrika. Som Maggie sa er det få hvite som for det første gidder å dra på en slik tur og for det andre som ikke klager hele veien. De ville ikke tatt seg tid til å se. Jeg så! Vi så landsbyer ute i ingenstedsland, vi så mennesker i sitt dagligdagse liv og vi kjørte forbi lokale markedsplasser der folket samlet seg for å omgås. PS: Andreas kjørte på et villsvin:P

Dag 4 i Livingstone var fridagen vår, vi gikk på walking safari og besøkte Viktoria falls - spennende! Rereisefølget er det beste i verden og vi har det gøy lærere og elever - sammen.

Dag 5 bar det tilbake til Lusaka og etter x antall timer i bil var vi fremme og gikk ut og spiste - hyggelig!

De siste dagene gikk med til flere skolebesøk og opplevelser. Mens vi kjørte fra Lukulu til Livingstone spurte Andreas om "det fantes mer primitive stammer enn det vi ser fra bilen". Maggie ble litt irritert og sa at ordet primitivt er et subjektivt ord og et stigma - dette fikk meg til å tenke. Menneskene vi kjørte forbi og traff virket lykkelige og tilfredse med livet sitt, og det er jo tross alt hva som betyr noe - at de er tilfredse med sine liv og ikke hva vi synes om livsstilen deres og hvilken bås vi setter dem i.

Jeg synes Afrika er ødelagt av stereotyper og forutintatte meninger og holdninger. Zambia er det landet jeg har følt meg mest komfortabel i og mest trygg i, men jeg vet ikke helt hva det kommer av. Jeg må inrømme at jeg også forventet meg ekstrem fattigdom, et generelt U-land og jordhytter, men var det slikt inntrykk jeg dro fra Zambia med? Absolutt ikke. Zambia er et utrolig vakkert og frodig land, og uansett hvor vi stoppet på landeveiene, var folk nyskjerrige, imøtekommende og hyggelige. Så for meg er Zambia slik alle Afrikanske land var, men i motsetning til "Turstafrika" er det ikke ødelagt av busslaster med charterturister. Selvfølgelig er det mye å ta tak i med henhold til politikk og det såkalte "demokratiet". Men er det en ting jeg håper aldri forsvinner er det folks varme - kanskje det var nettopp derfor Zambia fikk meg til å føle meg så hjemme og komfortabel. For når det kommer til stykket har jeg aldri vært så langt hjemmefra og likevel følt meg så hjemme!

Pernille Johnsen 2A